Barn og hund – Å skape en god relasjon

Vennskapet mellom barn og hund kan være noe helt unikt. Det vet alle som har vokst opp med en hundevenn. Selv kan jeg huske mye lek og morro, men også hvor godt det var å søke trøst i myk hundepels, og ikke minst hvor fint det var å ha en kompis å “rømme hjemmefra” med når jeg var sint på Mamma. Da tok jeg med hunden ett par hundre meter opp i skogen bak huset. Så satt vi der og ventet på at de hjemme skulle savne oss. Jeg og Kompiz. Min første hund.

Desverre er det ikke alltid slik. Forholdet mellom barn og hund er ofte vanskelig, og årsak til mye frustrasjon. Dette er sårt for hele familien. Foreldrene ønsker jo så gjerne at barna skal ha glede av hunden. Kanskje fikk de til og med hund akkurat nå, nettopp fordi de hadde lyst til at ungene skulle få vokse opp med hund. Vanlige problemer inkluderer at hunden biter i buksebein, hopper på barnet, og at hunden rett og slett ikke hører på barnet i det hele tatt. Dette vil resultere i at barnet får dårlige assosiasjoner til hunden, kanskje barnet til og med blir redd. Det blir mye kjefting på hunden fra de voksne, og hunden stenges kanskje vekk. Dette fører til stress hos hunden, som igjen fører til enda mer uønsket atferd.

En ting må vi få ut av verden med en gang: Dette handler ikke om at hunden har et ønske om å bestemme over barnet, eller “være over barnet på rangstigen”. Til tross for gammel overtro, går ikke hunder rundt og tenker på hverken rangstiger eller på å ta over verden. Det handler derimot om assosiasjoner!

Hunder lærer ved å assosiere, og de gjør som lønner seg.

Sansynligvis har hunden helt andre assosiasjoner til hva som skjer dersom den biter barnet i buksebeinet, enn om den gjør det samme med en voksen. Biter den barnet i buksebeinet, begynner barnet kanskje å løpe. Kanskje blir det veiving med armene, roping og skriking. Kanskje kommer hele familien styrtende til. Det blir masse action! Kjempestas! Spesielt for valper og unghunder.

Når den biter en voksen i buksebeinet blir det ikke fullt så mye action. Den voksne har kanskje vært på valpekurs og lært at når hunden biter i klærne eller hopper, så er det lurt å gjøre seg selv så kjedelig som mulig. Den voksne stopper kanskje bare helt opp. Det blir lite morro ut av det.

Konklusjon: Det lønner seg å bite barnet i bukebeinet. Det er ikke noe vits i å bite den voksne i buksebeinet.

Når hunden kom inn i familien, måtte den lære seg gode vaner. Den måtte lære seg hva som er lov, og hva som ikke er lov. Kanskje har den også blitt trent til å sitte, ligge og kanskje kan den til og med noen triks.  Veldig ofte er det de voksne som har stått for det meste av dette, om ikke alt. Hunden vet at når den voksne sier noe, så lønner det seg å høre – det vanker kanskje en belønning!

Hunden har ofte ikke de samme assosiasjonene til barna i huset. Den har ikke erfart at det lønner seg å høre på dem.

For at forholdet mellom barn og hund skal bli bra, er det avgjørende at begge parter får gode assosiasjoner til hverandre. Å la barnet få delta i hundetreningen kan bidra til dette. Barn har potensiale til å bli fantastiske hundetrenere! De er entusiastiske, lekne og viser ekte glede og stolthet over det de får til sammen med hunden sin. Målet er at hunden erfarer at det lønner seg å høre på barnet, akkurat som det lønner seg å høre på de voksne.

Hvor mye barnet kan delta, kommer an på barnets alder, samt kognitive og motoriske ferdigheter. Selv de minste barna kan delta med noe. Så fort barnet kan holde på og slippe en godbit ned på gulvet, kan barnet bidra med å belønne hunden. Litt eldre barn kan gjøre øvelser med hunden, som foreldrene allerede har lært inn med hunden på forhånd. Etter hvert som barnet blir flinkere med hunden, kan barnet også lære hunden nye triks og øvelser.

Før man involverer barnet i treningen, bør man gi barnet noen verktøy. Man bør forklare barnet at hemmeligheten med å trene hund, er å få hunden til å få lyst til å gjøre det vi sier. Lær barnet å snakke vennlig til hunden, ikke mase på den, og belønne hunden når den er flink, både med ord og med godbit. De fleste barn kan lett relatere dette til egne opplevelser: Det er lettere å gjøre ting man får beskjed om, hvis man blir snakket vennlig til, oppmuntret og belønnet, og ikke mast på. De har også lett for å forstå at hunden har mest lyst til å være sammen med folk den har det gøy med, og mindre lyst til å være sammen med folk som kjefter.

Selv om de fleste barn forstår konseptet med å gi kommando, vente på at hunden utfører øvelsen, og deretter belønne, kan det være vanskelig for barn å koordinere dette. Det er mye å tenke på, og de motoriske ferdighetene er ikke ferdig utviklet hos barn. Gi barnet den hjelpen og veiledningen som må til for at både barn og hund får en positiv opplevelse av treningsøkten. En enkel “sitt” er alt som skal til for at hunden kan belønnes, og dermed oppleve at det lønner seg å høre på barnet. Hunden må bli vant til at ting oppleves litt anderledes når det er barnet som trener den, mot for når de voksne gjør det. Kanskje må den vente litt lenger på godbiten, kanskje er det litt mer veiving med armene og litt mer kløning. Men belønningen kommer. Det lønner seg å samarbeide. Både barnet og hunden må få sjansen til å oppleve at det er fint å jobbe sammen, de to.

Et barn som er vant til å trene med hunden sin, vil også kunne bidra i avlæringen av uvaner (som hopping og biting) på en mer effektiv måte.

Forklar barnet hva man gjør dersom hunden ikke hører på oss. Da må man ikke bli sint, men prøve igjen. Barn må alltid ha mulighet til å be om hjelp hvis de kommer i en situasjon hvor de ikke vet hvordan de skal reagere. Snakk med barna om hundens språk, og lær barnet å gjenkjenne og respektere de mest brukte dempende signalene. Forklar også hvordan barnets stemme og kropsspråk påvirker hunden. En forutsetning er at de to kan forstå hverandre.

Om barnet og hunden får mulighet til å oppleve mestring og glede sammen, er det gode sjanser for at det utvikles et nært vennskap som begge vil ha mye glede av.

Meld deg på Epostlista mi